Arbeider på papir
Trudi Jaeger har en lang karriere bak seg som kunstner. Etter sin utdannelse i London 1969–73 kom hun til Bergen i 1974 på stipend fra British Council og med Norwegian State Scholarship. Her ble hun værende, og her har hun arbeidet som kunstner i snart 40 år. Jeg har valgt å gå litt inn på hennes første arbeider i Bergen, både fordi de viser en Trudi Jaeger som er ukjent for de fleste, men også for å vise hvor sterk kontinuiteten i hennes produksjon har vært.
Helt fra hun var ferdig med sin utdannelse, har hun arbeidet med både maleri og tegning. Tegning for Trudi Jaeger er ‘brush drawing’, tegning med pensel og olje på papir. I 1980- og 90-årene var maleriet hennes viktigste medium. Det var først fra ca. 2000 og fremover at tegningen fikk den posisjonen i hennes kunst som den har i dag. Når det er hennes tegninger fra 2003 og fremover jeg har valgt å skrive om, er det fordi hun i det året for første gang fikk laget spesielle bord til å legge tegningene på i tillegg til tegningene som hang på veggen. Horisontalt plasserte tegninger mot vertikalt plasserte. Det ble et varemerke ved nesten alle hennes senere utstillinger. Med det ga hun selve utstillingsrommet en egen dimensjon. Jeg kommer tilbake til dette.
NORWEGIAN DIARY 1974–75
Poetisk abstraksjon med virkelighetsforankring
Trudi Jaeger kom til Bergen og fikk studenthybel på Fantoft, høyt oppe og på baksiden i en høyblokk med tett utsyn mot en fjellvegg som var like høy som blokken. Fjellveggen ble hennes første motiv i Norge, og arbeidene er karakteristiske for den ekspresjonisttradisjonen som hun så klart står innenfor. Hun malte en rekke av dem med olje og pastell på layout papir, og alltid med ulike blandinger av terpentin. De er alle i A1-format og vertikalt orienterte, og de fylte hele papiret bortsett fra den øvre delen – luften og lyset over fjellet. Det er ekspressive bilder malt med bred pensel, ofte med elementer av tegning på overflaten, som i Norwegian Diary nr. 4, fra 1975, med taggete og abstrakte linjedragninger på overflaten som kontrast til brede strøk og en stor flate i blått med små nyanser i det blå. Men noe av lyset fra den øvre delen av bildet blir ført nedover mot høyre og inn i flaten helt nede. Bildet er ekstremt enkelt med få nyanseringer i både form og farge. I dette verket opplever hun veggen som kompakt og massiv og med en nesten påtrengende nærhet. Alle ‘hybelbildene’ er malt på stedet, noe som er uvanlig for all hennes senere produksjon, med noen meget få unntak.
Sine fjellstudier fortsatte hun med på sin reise til Sogn og deler av Vestlandet i 1974. Hun ville gjøre seg kjent med vestnorsk fjellnatur og kom tilbake med et mangfold av inntrykk som hun overførte til malerier da hun kom tilbake til sin hybel på Fantoft. De er minnebilder fra en reise. I Norwegian Diary nr. 14 er det i stor grad flate og vegg. I fjellbildet Norwegian Diary nr. 45 fra 1974 ser vi hvor langt hun allerede nå kan bevege seg bort fra den malte fjellveggen fra Fantoft. Bildet har ennå markeringen av fjellets topp, men ellers løser fjellveggen seg helt opp og blir farge og lys mer enn vegg. Fargen er blandet så sterkt med terpentin at store deler av bildet blir transparent og får karakter som en akvarell. Det blir lys- og fargepoesi mer enn vegg.
Det er lange tradisjoner fra romantikken og fremover med utenlandske malere som lot seg inspirere av norske fjell. Trudi Jaeger er en av dem, men det er vanskelig å se hennes bilder som fjell. Og forståelig nok – det er ikke natur-beskrivelsen som er det sentrale, men mangfoldet i de emosjonelle opplevelsene av landskapet, uttrykt i et abstrakt billedspråk. Ingen skisser ble malt, og arbeidene ble gjort etter at hun kom tilbake til Fantoft. At bilder med bakgrunn i opplevelser av natur blir gjengitt i abstrakte verk som uttrykk for egne sinnsstemninger og fornemmelser har allmenn gyldighet for hennes arbeider knyttet til natur og landskap. Og de er mange.
Men det er noe i hennes fjellbilder fra 1974/75 som likevel utgjør et lite unntak. Selv opplever hun sine fjellbilder som noen av de mest naturnære hun har malt. Hun kan se dem som naturnære registreringer, og hele serien kaller hun Norwegian Diary. Opplevelsen av de stupbratte fjellene var uventet og sterk, og maleriene hun malte på Fantoft har nesten alle denne vertikaliteten i seg, og de har alle et lyst og ubearbeidet felt øverst på bildet som det er rimelig å se som himmelen over fjellet.
Jaeger oppfatter fjellbildene som malerier. Når hun senere lager noen distinksjoner mellom maleri og tegning, er et kriterium for maleriet at det er laget på lerret, og tegning på papir. Valget av pensler spiller derfor selvsagt også en rolle. Når fjellbildene er malerier på papir, har det med økonomi å gjøre.
KONTINUITET OG TRADISJON
Få kunstnere kan oppvise en så sterk kontinuitet i sine arbeider som Trudi Jaeger. Gjennom hele sin karriere har hun arbeidet innenfor det en litt vagt kunne kalle en dempet abstrakt ekspresjonismetradisjon, med unntak av noen av sine malerier fra 1980- og 90-årene, som ofte kan være sterkt ekspressive. Innenfor denne tradisjonen finner hun hele tiden nye variasjoner av uttrykksmuligheter. Men Østens kunst har også vært en viktig inspirasjonskilde, spesielt kinesisk maleri fra Sung-dynastiets tid (960–1279). Slektskapet med den østlige, kalligrafiske tradisjonen er klar, som den særlig kan være i mange av hennes malerier. Selv ser hun sin kunst som et møte mellom øst og vest, og nærheten til østlig tradisjon er åpenbar i mange av hennes arbeider. Kanskje først og fremst den kalligrafiske tradisjonen som arbeider med mørke farger på lys grunn, men også i den varheten og det stillferdige som preger japansk og kinesisk maleri, da først og fremst landskapsbildene. Den vestlige tradisjonen opplever jeg likevel som den mest fundamentale. Hennes tegninger knytter klart forbindelsen til Jackson Pollock og Cy Twombly, begge viktige inspirasjonskilder for hennes kunst gjennom foreningen av maleri og tegning. ‘Drawing paintings and painting drawings,’ sier Richard Serra om Twomblys kunst. Jaeger føler slektskap med en slik uttalelse.
Likevel opererer hun med et skille mellom tegning og maleri i sin produksjon, men tegningene kan ofte være utprøvinger av nye løsninger som også kommer maleriet til gode. Det hun selv kaller tegninger er malerier, men der penselen er brukt til å dra linjer mer enn å skape former. Tegningene er de mest gesturale av hennes arbeider. Slik Trudi Jaeger ser det, er de langt på vei spontane nedtegnelser som direkte uttrykk for tanker og sinnsstemninger. Maleriene derimot er mer gjennomarbeidede og mer komplekse. Hennes landsmann, den store landskapsmaleren John Constable (1776–1837) kunne sagt det samme om forholdet mellom skissen og det ferdige arbeidet i sin egen kunst. Men for ham var likevel skissen en skisse. Det var det ferdige maleriet som hadde forrang.
UTSTILLINGSSTRATEGIER
Et særkjenne ved Jaegers måte å arbeide på, er at hun alltid arbeider med flere bilder samtidig. Det er en prosess som utvikler bilder som hele tiden er i dialog med hverandre, og som kan utdype felles eller nærliggende problemer og temaer. En konsekvens av en slik arbeidsmåte er utstillinger der bilder nesten alltid blir utstilt i serier Det legger grunnlaget for en dialektisk strategi der det enkelte bildet får sin karakter bestemt og forsterket sett i relasjon til andre bilder i serien, slik vi f.eks. kan se det i forholdet mellom Lucent. Starting With Indigo 1 og Sometimes the Leaves Turn Dry and Fall Before They are Beautiful 1 stilt ut på Galleri Lange-gården i 2011. Rytme og dynamikk gjennom bølgende bevegelser er noe som umiddelbart tiltrekker seg oppmerksomhet som et felles trekk. I begge veksles det mellom små, mettede og opake partier mot klart transparente felt. I det ligger mye av rytmen. Men Lucent 1 blir dynamisk og ekspressiv, det andre vart og poetisk. Ved å sidestille de to får man et skjerpet blikk på det egenartede ved hver av dem, og det kan åpne for en refleksjon over hvilke kvaliteter det er ved henholdsvis 1 og 2 som skaper denne forskjellen.
På en utstilling i Visningsrommet, USF, Bergen i 2003 hadde hun for første gang fått laget spesialtegnede bord, syv i alt. På dem la hun flere tegninger over hverandre slik at den nærmest underliggende tegning kunne anes gjennom den øverste og gi den dybde. Dette har hun gjentatt i de fleste av sine senere utstillinger. Viktig var også samspillet mellom tegninger som ligger horisontalt og de som er plassert på veggen. Egne områder blir forsøkt skilt ut gjennom fellesskap i tonalitet. Jaeger snakker om tonale rom, i det enkelte bilde så vel som utstillingen som helhet.
I 2007 introduserte hun for første gang en helt spesiell visning knyttet til et av bordene der det lå 5 tegninger. Foran publikum tok hun opp det øverste bildet, holdt det opp slik at bildet fikk lys bak seg og ble transparent, for så å gå med bildet løftet og legge det på et annet bord. Hun går så tilbake og gjentar det samme med de resterende tegningene. Alt skjer i stillhet og i langsomme bevegelser. Transparens – en handling i tid og rom ligger nær en rituell performance, men selv foretrekker hun å kalle det en ‘stille visning’. Den skal ta vare på noe av det private i det offentlige. Slik kan Trudi Jaeger selv se det. En utstilling av hennes arbeider er ikke bare ekstremt gjennomtenkt, den er også bærer av sin egen estetikk. Selve rommet inkluderes nå som en sentral del av utstillingen. Kanskje er det ikke uten betydning at hun på denne tiden underviste ved Bergen Arkitekt Skole.
PROSESSEN
Jaegers kunst er en utpreget prosesskunst i den forstand at det for henne ligger en eksistensiell egenverdi i selve prosessen. Det kan derfor være av interesse å si noe om den. I 1952 skrev den amerikanske kritikeren Harold Rosenberg om dem han kalte ‘The American Action Painters’, og Jackson Pollock var sentral her: ‘At a certain moment the canvas began to appear to one American painter after another as an arena on which to act – rather than a space in which to reproduce, redesign, analyze or to “express” an object, actual or imagined. What was to go on the canvas was not a picture but an event.’ Denne hendelsen (event) kunne av mange innenfor denne tradisjonen gis en eksistensiell dimensjon. Trudi Jaeger vil heller ikke være fremmed overfor et slikt perspektiv. Lik Pollock arbeider hun med sine bilder liggende, på gulvet når det gjelder malerier, på lave bord når det gjelder tegninger. I en slik prosess involveres kroppen på en annen måte enn om man arbeider med lerret eller papir på staffeli eller vegg.
Det urørte papiret er for Trudi Jaeger et ‘silent space’, en ladet intethet, ladet fordi det er potent ved å bære i seg alle muligheter. For kunstnere som Trudi Jaeger er denne erfaringen fundamental. Hun møter lerretet/papiret med et minimum av forestillinger om det ferdige verk. En stor grad av vilkårlighet bestemmer derfor de første spor. Tegningene kan være fragmenter av en ide eller en sansning som setter prosessen i gang, men uten at hun vet hvor det bærer hen. Den videre prosessen vil i stor grad være å gå i en gi-og-ta dialog med papiret, det vil si å la papiret få svare tilbake på de første spor som kunstneren gir. En slik dialog er hos Jaeger i stor grad styrt av det spontane og intuitive, og selvsagt styrt av flytende overganger mellom intuisjon og refleksjon. Når vi bruker vår intuisjon, bruker vi den i situasjoner og områder der vi har erfaring og kompetanse. Det har allmenn gyldighet. For kunsten er det derfor disse kvalifikasjonene en nødvendig betingelse for umiddelbart å ane eller vite hvor neste strøk skal settes. En tilstedeværelse i prosessen, i det å være i situasjonen, er også en betingelse for at en slik dialog skal lykkes, og at bildet skal få liv.
BILDENE
Lys
Jeg har tidligere nevnt at lyset har vært en viktig faktor i noen av hennes tidlige verk fra 1974, som i Norwegian Diary nr. 43. Og lyset skulle komme til å bli et helt sentralt tema i alle hennes senere arbeider. Hun markerer det ofte i titlene. Ordet Light, eller ord som viser til lys, kommer igjen i mange av hennes billedserier; Changing Light (2003–2004), Haruki (Sollys) fra 2009, White drawing fra 2009 og i hennes serie av tegninger som Lucent. Starting with Indigo og Stroking Light, begge fra 2011. Det er først og fremst gjennom fargen hun gir lys til sine bilder. Det gjelder ikke bare gjennom de fargene som settes på papiret, men i stor grad også gjennom papiret selv, ikke minst fordi hun så suverent forener papir og tegning og gjør selve papiret til en integrert del av verket. Det blir ikke bare en nøytral bakgrunn for selve tegningen, selv når denne er helt minimal, som i Lemon i serien Wanderings fra 2009 og i Maroon 1, 2 og 3 fra 2009 i serien Kozo. I førstnevnte utgår en bevegelse fra nedre venstre hjørne som snart deler seg i to innover i bildet. Det er tynne linjer og små fargefelt som raskt forsvinner og går i ett med det lyse kremfargete papiret. Slik blir papiret aktivert og integrert som en del av tegningen. Det blir stående der som et lysende felt. I andre bilder bruker hun hvitfargen i selve tegningen mot et mørkere papir, og på den måten forsterkes det hvite og lyset, som i Kozo-serien.
Lys er noe reelt eksisterende, men når det eksisterer helt uavhengig av naturalistiske beskrivelser og situasjoner, kan det gis en immateriell dimensjon. Særlig sterk blir denne dimensjonen i flere av hennes enkle tegninger der det ekspressive er betydelig nedtonet, som i Stone i serien Haruki fra 2008 og i Lemon fra serien Wanderings fra 2009.
Rom og penselhår
Å skape rom i bildene er et viktig anliggende for Jaeger. Det kan gjøres gjennom interaksjonen av de mange ulike penselspor og gjennom å legge på lag så tynne at de undre lag vises gjennom de øvre. Men hun kan også bruke penselen slik at penselhårene blir stående som en rekke parallelle linjer. Da kan de oppleves som perspektivlinjer som former rom og dybde, som i det fine og helt enkle Mauve Drawing og i Red Drawing II fra serien Isola (2007). Det er en rekke eksempler på det samme i hennes tegninger. Men slike penselhårtegninger kan også skape andre virkninger. De kan skape positive kontraster til andre former for strøk. Bruken av en rekke parallelle penselhår kan dessuten lett gi en karakter av noe regulert og kontrollert, samtidig som de har den samme energien og spontankarakteren som de øvrige strøkene oftest har. Det ligger visuell spenning i det.
Roman drawings
Våren og sommeren 2012 oppholdte Trudi Jaeger seg to måneder i Roma. Det ble lange vandringer i historiske landskap langs antikkens Via Appia og i Romas gater med en følelse av å leve på en gang i fortid og nåtid. Hele dette mangfold av erfaringer ligger som minnelser i mange av hennes arbeider knyttet til denne historiske byen. Like viktig var byens mange historiske parker, som Il Giardino Segreto della Farnesina, en liten park knyttet til La Villa Farnesina. Parkens trær og frukter, ikke minst sitroner og sitrontrær i blomstring var en åpenbaring som ga inspirasjon til mange av hennes bilder.
Alle hennes Roma-bilder tar utgangspunkt i noe konkret og fysisk, sett og opplevde der og da. I den videre prosess ligger en dobbelhet; bildet søker mot sitt egenliv samtidig som det skal ta vare på den grunnleggende opplevelsen som satte i gang prosessen. Dette har allmenn gydighet for hennes tegninger. Autentisitet er et viktig begrep for Jaeger når hun snakker om sine bilder. Begrepet kan brukes på to nivåer. Det ene er knyttet til de opplevelser og stemninger som er der ved prosessens begynnelse. Disse må bli gitt et sant og troverdig uttrykk. Men vi kan også snakke om kunstverkets autentisitet. Da handler det om å skape verk som er selvtilstrekkelige, verk som ikke kan tenkes å være gjort på annen måte.
I et par av hennes tegninger fra Roma er det noen interessante endringer. Det er i bilder som er motsigelsesfylte ved linjer og bevegelser som løper i ulike retninger uten at det er elementer som binder dem sammen. Om disse kan forstås i lys av hennes mangfold av erfaringer i Roma får stå der som et åpent spørsmål.
I Roma laget hun en mengde skisser med tusj og pensel, ikke som studier for tegninger eller malerier, men først og fremst for å fange atmosfæren og for å gi autentisk form til stedets atmosfære og hennes egne opplevelser av den. Men de har selvsagt også sin egenverdi, og de er da også meget fine.
EN AVSLUTTENDE KARAKTERISTIKK AV BILDENE
Alle Jaegers arbeider er satt i gang av de tanker eller sinnsstemninger som er der ved prosessens begynnelse. Ofte er det stemninger knyttet til landskap, men også til dikt, musikk eller andre former for erfaringer. De ferdige verk står der som reminisenser av erfaringer som er blitt transformert og gitt kunstnerisk egenliv gjennom prosessen. Dette ‘egenlivet’ har noen slående egenskaper. Hennes bilder har bevegelse og energi, men de er samtidig subtile og holdt litt tilbake, også når det gjelder dynamikken i det å skape rom. I noen tegninger er det tendenser til å skape figurer, men de blir aldri lukket og unndrar seg med det å skape noe avsluttet. En lukket form vil lett bli erfart som statisk. En tendensiell figur ser vi for eksempel i Red Drawing 2 i serien Isola fra 2007 der ‘figuren’ går over nesten hele papiret, og i Sometimes it Turns Dry and the Leaves Fall Before They are Beautiful II fra 2011 der ‘figuren’ ligger helt til høyre (tittelen etter den amerikanske poeten William Carlos Williams). Men de blir aldri lukkede figurer.
Noen av hennes arbeider er ekstremt enkle, som Isola fra 2007 og Lemon i serien Wanderings fra 2009. ‘Less is more,’ sier den store funksjonalistarkitekten Mies van der Rohe. En karakteristikk som har gyldighet for store deler av Jaegers tegninger. Tilstrebet enkelhet henger også sammen med det å skape bilder som formidler varhet. Denne egenskapen er også knyttet til penselføring og fargevalg, men også på en teknisk faktor – papiret. Jaeger har utviklet en ekstrem sensibilitet i forhold til papiret og kvaliteten i overflaten som er bestemmende for penselens berøring av papir og overflate. I 2011 hadde hun en utstilling i Galleri Langegården utenfor Bergen, et galleri som har betydd mye for henne. Touching Down. Imaginations. var en overordnet tittel for alle hennes arbeider. ‘Touch’ kan bety både røre og berøre. I denne sammenhengen er det snakk om berøring, det som skal formidles på papiret må gjøres med en forsiktighet i penselens møte med papiret. Det blir billedpoesi av slikt.
Det er en nær sammenheng med mye av den karakteristikken som her er gitt av hennes arbeider og hennes frykt for å overarbeide sine bilder, ja for i det hele tatt å gi dem en karakter av noe avsluttet, av verk som kunstneren har gitt sin endelige form. I det ligger et behov for en dialog og for et ønske om å formidle en prosess av noe prøvende, av noe som hele tiden er i bevegelse, og der varhet, åpenhet og mottakelighet er sentrale kvaliteter. Da er det snakk om kunstneriske kvaliteter som er nært relatert til menneskelige kvaliteter. For her peker hennes abstrakte malerier ut mot vår egen virkelighet og sier noe om egenskaper som har like stor gyldighet for menneskets verden som for kunstens.
—
Dag Sveen, Professor emeritus, kunsthistorie, Universitetet i Bergen
Denne teksten ble skrevet til publikasjonen Lucent. Starting with Indigo. Trudi Jaeger, Works on Paper. Publisert i 2014.